Første praksisuke i slummen.

Det er søndag, og jeg er den eneste i leiligheten som er våken. Jeg har stått opp tidlig hver dag denne uken, så vekkerklokka inni meg vekket med tidlig i dag og. I går fikk vi internett i leiligheten, men til nå har vi bare én ledning, så her må det deles. For min del trives jeg best med å stikke opp til Mocha, stamkaféen vår rett oppi høgget, hvor jeg kan forsvinne inn i min egen verden med musikk på ørene og enn stor kaffe på bordet foran.

Mandag begynte vi praksisperioden vår i slummen L.R. Nagar. Det tar oss omtrent 20-25 minutter å gå dit, så vi er heldige med den. Dagene er todelt; fra kl 9/10-13 er vi på hjemmebesøk til kvinner, og fra kl 16-18 er vi på aktivitetssenteret som CSA driver for barna. De tre timene med pause midt på dagen gjør godt, for varmen gjør at vi blir tre ganger så slitne. Vi får også tid til å gå rundt å ta bilder. Masse bilder. Av nysgjerrige barn som strømmer mot oss og spør forsiktig om «Photo, photo?», kuer, hunder, katter og kameler som vandrer omkring, hus i alle verdens farger, menn som vasker klær på morningen, grønsakshandlere på vei gjennom gatene med dagens fristelser, eldre mennesker som har vært gjennom sitt, og bittesmå babyer som ennå ikke er klar over hvilken verden de er født inn i.

Første praksisuke i slummen har vært fin, varm, spennende, utfordrende, slitsom og lærerrik. Under hjemmebesøkene våre på dagtid kommer det frem mange hjerteskjærende skjebner. Ektemenn som torturerer kona si, og en hverdag preget av at omtrent alle inntjente penger går til alkohol. Alkoholisme er et enormt sosialt problem i slummen. Det er nok flest menn, men også mange kvinner bruker alkohol for å legge lokk på de virkelige problemene de sliter med. Vi møter barn som egentlig skulle vært på skolen, men som på grunn av familiens dårlige økonomi ikke får den muligheten. Det kan være fordi skoleavgiften er uoverkommelig, eller at barna brukes for å få skaffe inntekt til familien. Penger som ofte går til alkhohol. Det hele er en vond sirkel.

Skolebarn.

Det er heldigvis noen lyspunkt. Alle de lekende, smilende barna i gatene som stopper oss når vi går forbi. De leker med klinkekuler, løper rundt om kapp og ler slik bare barn kan le. Et tegn på at barna her også får være barn, selv om kanskje står midt i en hverdag fylt med de voksnes problemer.