Skip to content
juni 9, 2011 / indiak

Snipp, snapp…

Da var eventyret over for denne gang. Bagasjen er veldig overvektig, men ferdigpakka, og om et par timer er vi på vei til flyplassen. I dag har vi sagt ha det til venner og de ansatte på CSA. Vi har også vært en siste runde i slummen LR Nagar, og tatt farvel med alle de fantastiske menneskene vi har blitt kjent med der. Vi har lekt med de herlige barna på aktivitetssenteret for siste gang, delt ut klemmer og «Give me five – give me to two –  I love you» til alle mann. Mange av barna ble triste, og syntes det var synd at vi skulle dra fra dem. Det er hjerteskjærende å vite at vi sannsynligvis aldri kommer til å ses igjen. Jeg håper av hele mitt hjerte at barna får muligheten til å fortsette sin skolegang fullt ut, og at de blir akkurat det de ønsker å bli i livet.


(Bildene er ikke tatt på aktivitetssenteret, og barna er ikke nødvendigvis med på senteret)

Så hva skal jeg si nå på slutten? Det har vært fantastisk, lærrerikt og givende. Jeg har følt på enorm glede, tristhet, forundring og frustrasjon. Jeg har lært utrolig masse personlig og praksismessig. Jeg har møtt nydelige, ydmyke, glade, triste, sårbare, sterke, store, små, skumle, snille, rare og fantastiske mennesker. Jeg føler meg så trygg her, selv om det er en by på størrelse med to ganger Norges befolkning. Det har vært en veldig fin pause fra Norge, og et ubseskrivelig møte med en ny og spennende kultur.

India vil for alltid ha en stor plass i mitt hjerte. Jeg leste blogg en gang, av en kvinne som hadde vært i India. Hun skrev: «every place had its story, and different ways of telling it». Og det stemmer på en prikk. Hvert eneste sted og hvert eneste menneske har gitt meg noe eget og spesielt. Noe jeg finner fasinerende, er at midt i alt kaoset, bråk og trafikk, finner en stort sett rolige og avbalanserte mennesker. Jeg skjønner ikke hvordan de gjør det. Men jeg har fått en viss peiling. Det har vært herlig å bli kjent med så mange indere, og jeg har lært en hel del som jeg vil ta med meg videre i livet.

Til slutt vil jeg takke alle som har lest bloggen min. Det har vært fint å dele litt av Indiahverdagen med dere. Tusen takk for meg 🙂

– AK

juni 4, 2011 / indiak

Indian marked.

I går var vi på et marked for å handle krydder og te. Vi fikk med oss to indiske hjelpere som skulle passe på oss. De to guttene var veldig hyggelige, men han ene var farlig nær grensa til å være for engasjert (for å si det på en pen måte). Kjempestressa og temmelig kontrollerende. Spesielt i forhold til hvem/hva jeg skulle ta bilder av.

– Don’t take picture here!!
– Why not?
– Come, come!!
– Why? I just want to look around.
– SIT DOWN!
– Why??
– Take picture here
– Ehm…ok
– No, no. HERE!
– OK….(FREAK).

Slik ble det da. Tvangsbildet:

Jeg velger å tro at hyperengasjementet var i aller beste mening. Vi fikk sett oss rundt da, og de var veldig snille som ble med oss. Markedet var fantastisk! Photo heaven. Det var så mange fine farger og lukter (bortsett fra ved den tørka fisken som var omsverma av fluer). Folk sitter på rad og rekke bortover den jordete veien, omgitt av pent oppstilte og fargefriske grønnsaker og frukt, som de helst vil selge før kvelden er omme. Atmosfæren er rolig (hvertfall så rolig en får det i India), og folk er på langt nær så pågående som jeg hadde trodd. Vi får titte i fred og ro.

Her, som alle andre steder vi går, er det mange som syns det er stas å bli tatt bilde av. Kameraet er en fin måte å komme i kontakt med folk. De får se på bildene av seg selv, og ofte bryter de ut i noe som kan minne om en blanding mellom flau og fornøyd humring.

– Onion, madam?

Det skal ikke mangle på lime, hvertfall.

Hvis jeg skulle velge en bod å jobbe i, hadde det garantert blitt denne. Tenk å være omgitt av så mange nydelige farger hele tiden!

Fornøyd liten gutt. Det ville jeg også vært hvis jeg hadde fått solgt noen av de 3000 rødløkene mine.

Krydderhandling.

To nydelige barn. Og en helt jævlig fiskestank.

Blomster i nydelige farger. Me love!

MANGO ❤

En hell(d)ig ku som fikk kose seg med dagens rester.

Nå har vi bare noen dager igjen i India. Men det vil jeg ikke tenke på nå 🙂
– AK

 

mai 25, 2011 / indiak

The beauty of happiness.

While we try to teach our children all about life,
Our children teach us what life is all about.
~Angela Schwindt

mai 13, 2011 / indiak

«Be the change you want to see in the world.»

Jeg ble mildt sagt overrasket da jeg kom hjem fredag forrige uke og så at VG Nett hadde lagt ut blogginnlegget mitt som helgas anbefaling.  Til nå har over 16 000 mennesker har klikket seg inn på innlegget om skjebnen til mange jentebarn i India. Mange har kommentert, og flere spennende diskusjoner har blitt satt i gang. Folk viser engasjement. Tusen takk til alle som har vært innom.

Enkelte mener at en bør først og fremst bry seg om vårt eget land før vi tenker på andre, og at tilstanden i Norge ikke er noe bedre. Til dere vil jeg bare si en ting: Kjære vene. Det skal ikke være nødvendig å måtte dra det gode gamle argumentet om at Norge topper FNs Utiviklingsprograms liste over beste land å bo i. I tillegg til at vi ikke er langt fra toppen på International Livings liste som tar for seg livskvalitet. Det kan da ikke være så vanskelig å løfte nesa litt opp og se litt utenfor vår egen hage? En kan ikke forvente at verden skal gå framover dersom holdningen skal være meg og mitt. Det går utrolig nok an å se over gjerdet samtidig som en luker i sitt eget bed.

Over til noe annet. Jeg tenkte jeg skulle vise litt bilder fra en dag denne uka. For å gi et lite innblikk i hva vi gjør her. Here it goes:

Brødskive med peanøttsmør til frokost.

På leting etter en auto rickshaw (tre-hjuls moped) vi kan ta til jobb.

Etter å ha funnet en rickshaw, er det neste på planen å få turen til taksameterpris, eller «Meter hockey» som det heter. Det er alltid en utfordring. De prøver seg bestandig, og vil at vi skal betale over dobbelt så mye. Men vi klarte det igjen!

Flere som var ute på kjøretur denne dagen. Noen hadde litt spesiell last.

Mens andre kanskje burde tenke på å sikre lasten sin litt bedre…at det går an!

Vel fremme ved kontoret, observerer vi noen litt rart kledde menn på parkeringsplassen. Er det noen som har peiling på hva dette kan være? Jeg gjetter menn i piratkostymer, men har en anelse om at jeg tar feil.

Første oppgave på Child Rights Trust-kontoret er å lese aviser for å se etter saker som omhandler barn, innenfor staten Karnataka som vi bor i. Det kan være alt fra en fotballturnering for barn, til en sak om barneekteskap. Sakene organiseres, og det blir sendt ut en oversikt til nesten tusen interesserte, for eksempel andre frivillige organisasjoner som jobber med barn. Det finnes også en blogg, som dere kan lese her: http://childinnews.blogspot.com/

Etterpå var vi på et foredrag om birth registration, fødselsregistrering. Mange vet ikke viktigheten av å registrere fødselen til sitt barn. Dette fører til at mange ikke vet eksakt hvor gamle de er, de mangler identitetspapirer som er nødvendig for blant annet å få pass og tilgang til vikige goder, som skolemat. CRT og andre organisasjoner skaper bevissthet rundt problemet, og hjelper folk til å registere fødsler i etterkant. Under foredraget ble vi servert en god og oppkvikkende kaffe, som er standard rundt klokka 11-12.

Denne uka skulle CRT ut for å demonstrere foran Utdanningsdepartementet. For en tid tilbake ble det laget en lov om rett til utdanning, Right To Education (RTE). Problemet er at loven fortsatt ikke er implementert. Vi fikk i oppgave å lage slagord og plakater som skulle brukes i den fredlige demonstrasjonen. Desverre fikk vi ikke delta der selv, ettersom det kunne skapt problemer for visumet vårt, visstnok. Anyways, plakatene ble veldig fine!

Ved lunsjtider gikk vi ned i førsteetasjen, til denne lille koselige kantina.

Der fikk vi kjøpt ris med en god, litt sterk, tomataktig saus. Alt til bare 2 kroner! Jeg elsker indisk mat.

The more, the merrier 🙂

På tide å snu nesa hjemover igjen.

Jeg kjøpte en avis av denne lille gutten, for 3 rupies. 37 norske øre.

Nå har  vi fire uker igjen i India. Jeg gruer meg til å dra fra dette fantastiske landet. Jeg har sett, opplevd og lært så mye. Alt er så spennende. Jeg er utrolig heldig som har fått et lite innblikk i den indiske kulturen. Jeg føler meg på mange måter hjemme her, midt i et mylder av vennlige mennesker, vakre farger, rare lukter, kyr og geiter, og crazy trafikk.

Avslutter med dette kloke sitatet, som får bli dagens oppfordring til alle:

«Be the change you want to see in the world»

– Mahatma Gandhi.

mai 6, 2011 / indiak

Jenter er mindre verdt.

I løpet av de 20 siste årene har 10 millioner jentefostre blitt abortert i India. I følge et britisk medisinsk tidsskrivt fødes det daglig gjennomsnittlig 7000 mindre jentefostre enn det som ville vært biologisk naturlig. Det er forbudt å få vite kjønnet ved ultralyd, men dette skjer likevel. I tillegg blir mange nyfødte jenter drept. Foreldrene til spedbarnet kan kaste det i søpla, gi barnet til villdyr, forgifte barnet, gi det farlig mat det ikke klarer å fortære, eller svært lite næringsrik mat slik at spedbarnet dør av sult. Enkelte jordmødre hjelper til med å drepe den nyfødte ved å holde jentebarnet etter føttene og vri ryggraden slik at den ryker. Barnet blir deretter erklært dødfødt. I tillegg dør det hvert år mange jenter fordi de ikke har fått tilgang på samme medisinsk hjelp som gutter. De blir nedprioritert, og holdt utenfor. De er mindreverdige i samfunnet.

Historisk sett har en av de største årsakene vært at sønner gir familien en større trygghet i framtiden. De bringer ære til familien, tar ansvaret for for foreldrene når de blir gamle, og sørger for penger. Det bringer også lykke dersom sønnen i familien tenner på begravelsesbålet når foreldrene går bort.

Å føde og oppfostre en jente, kan ruinere familieøkonomien. Medgiften jentas familie må betale når hun blir giftet bort, er ofte verdt flere årslønner, og gjør familien til evige gjeldsslaver.  Medgiften er ulovlig, men det er det mange som ikke bryr seg om. I stedet for øker summene. Dersom familien ikke har råd, eller ikke ønsker å betale denne medgiften, blir de ofte tvunget og utpresset av guttens familie, helt til de betaler likevel. Etter giftemålet har funnet sted, kan det skje at guttens familie fortsetter å be om penger.

Underskuddet på jenter, fører til at det naturlig nok kan være vanskeligere for menn å finne seg en kone. Barn helt ned i spedbarnsalderen blir derfor giftet bort. Jentas familie mener ofte at dette vil lønne seg, for etter medgiften er betalt, tenker de at deres ansvar for henne over. Menn gifter seg med barn i 9-12-årsalderen, og de må gjøre som mannen vil. Blant annet føde barn. Mange av jentene dør av skadene de blir påført av å bære frem et barn. Kroppen deres er ikke moden, og flere dør underveis i svangerskapet, eller under fødselen av de indre skadene.

Å betale for utdannelse og skolegang til et jentebarn blir ofte sett på som unødvendig. Hvorfor skal familien «kaste bort» penger på en utdannelse, når de likevel ikke får nytt godt av den fremtidige inntekten jenta vil få gjennom en god jobb? De setter heller jenta til å jobbe og tjene penger fram til hun giftes bort.

Vi er så nært på. Det skjer utenfor døra vår. Hos naboen vi hilser fint til ute på gata. Kvinnen vi møter i butikken. Barna vi leker med i slummen. Vi ser det ikke, men vet det skjer likevel. Ingen snakker om det, men det angår alle. Det er avskyelig men samtidig «forståelig», på en måte jeg ikke får til å forklare. Det er veldig komplisert.

Denne uken startet vi å jobbe for en organisasjon som heter «Child Rights Trust». De jobber for barns rettigheter, og målet er å skape bevissthet rundt rettighetene og rettighetsbrudd. Historiene vi har fått høre er grusomme. Dette er bare en brøkdel av barnerettighetsbruddene som skjer hver eneste dag. Det er vanskelig å skape en avstand til det vi hører, når vi er midt i det. Det vi kan gjøre er å lære om det, fortelle om det, og håpe. Håpe at det i fremtiden skjer en forandring i folks mentalitet. At det en gang betyr ren lykke å få et barn, uavhengig om det er en gutt eller en jente. At alle barn får vokse opp med de samme mulighetene.

EDIT:  Det er flere som stiller spørsmålstegn ved det jeg har skrevet. Noen mener at det er overdrevet, og at det ikke er representativt for hva som skjer i India.  Jeg setter pris på kommentarer og tilbakemeldinger, men vil presisere at jeg ikke har dratt tall ut fra lufta. Jeg ble selv sjokkert og forbannet da jeg først hørte om denne virkeligheten. Store barnerettighetsorganisasjoner som Unicef og Plan Norge  jobber med nettopp dette, og det kommer stadig vekk opp i media. At brudd på barns rettigheter kommer i søkelyset, er vel ingenting annet enn bra?

Opplysningene er basert på hva jeg har lært, og artikler jeg har lest. Ellers er det mine egne tanker, meninger og synsinger om tema. Jeg forstår selvfølgelig at det er andre sider av saken, og at dette er langt fra virkeligheten for alle i India. Jeg sitter ikke på sannheten, jeg deler bare min synsvinkel. Det er vel en del av friheten man har når man skriver blogg? Mitt mål med dette blogginnlegget er å fortelle at dette forekommer, og rette oppmerksomheten mot brudd på barns rettigheter. Jeg takker for alle kommentarer, og tar til meg det dere har skrevet.

Jeg er stolt over at dette innlegget har fått så mye oppmerksomhet. Stolt for at et innlegg om barnerettighetsbrudd vekker engasjement. Om jeg har fått noen hoder til å kverne litt rundt dette tema, har jeg oppnådd mye.

Legger ved noen linker. Der kan dere også kjenne igjen tallene jeg har skrevet.

http://www.dagsavisen.no/utenriks/article322206.ece

http://www.klassekampen.no/58764/article/item/null/kampanje-mot-jentebarn

http://www.dagsavisen.no/utenriks/article322205.ece

http://fadderskap.plan-norge.no/gi-ditt-ansikt/spre-ordet

http://no.wikipedia.org/wiki/Kj%C3%B8nnsseleksjon_ved_hjelp_av_abort_eller_spebarnsdrap

mai 1, 2011 / indiak

I see trees of green.

april 27, 2011 / indiak

Palmepåske.

I påska fikk vi finfint besøk fra Norge. Alvilde, Sveinung og Anna tok den lange turen, og alle hjerter gledet seg. Selv om jeg var i litt laber form, etter å ha ligget syk i åtte dager, var det herlig å se alle igjen. De hadde med seg litt norske spesialiteter, blant annet gelé og grillpølser, som var det eneste jeg hadde hatt lyst på mens jeg var syk.

Vi hadde først noen dager i Bangalore, hvor vi blant annet besøkte et tempel med en gigantisk fem hundre år gammel ku midt i. Midt på kua var det en gul malingsflekk som bringer lykke om man tar på den. Hurra for lykke!

Etter tempelbesøket gikk vi ned i en hage ved siden av. Det var herlig å se en grønn side av Bangalore, og ikke bare biler, folk og kuer 😉

Tirsdag var det dags for en aldri så liten biltur. Målet vårt var byen Mangalore, som ligger ved kysten, ca åtte timers kjøring fra Bangalore. For anledningen hadde vi slått på stortromma og booka bil med privatsjåfør for fem dager. Vi ble fort venn med sjåføren vår, Babu, en virkelig koselig mann, med god humor og veldig smittende latter.

I Mangalore ble vi møtt av en nydelig solnedgang, og etterlengta utsikt mot Det Indiske Hav.

I løpet av dagene i Mangalore, var vi så heldige å få dratt på husbåt-tur. Det var en fantastisk opplevelse, og vi koste oss veldig der vi seilte i fredfulle omgivelser. De eneste folkene vi så, var noen slitne fiskere og et par ivrige vinkende barn på land.

Ellers brukte vi mesteparten av tiden til å sole oss og bade i bassenget på hotellet. I tillegg til å spille presidenten 100  ganger på rad. Jeg ble boms 98 av gangene…

Etter fem fine dager med fine mennesker, snudde vi nesa mot Bangalore igjen. Der ble vi møtt av oversvømmelse, og vi måtte vasse vår vei hjem, fordi det var for høyt vann for at Babu kunne kjøre oss helt hjem.  En forfriskende opplevelse.

Anna reiste hjem natt til første påskedag. Veldig trist å si ha det 😦 See you soon, prinsessa!

Tirsdag dro vi en tur til Mysore, for at Alvilde og Sveinung skulle få oppleve å reise med tog i India. De ble ikke skuffa!

Vi tilbrakte dagen i Mysore Zoo. Alltid morsomt med dyrehage!

Alvilde ble svært gira da det var mating av tigrene. Hun hadde panoramautsikt, lucky her!

Musehus.

Etter å ha sett mange dyr, satt vi oss på toget heimatt. Den siste dagen brukte vi til å blant annet klatre i trær, og gjøre meg til boms i presidenten enda flere ganger.

Hurra for en fin palmepåske med gode venner 🙂